Den forbryterløse forbrytelsen (Norwegian) - Rolf Wallin [ Composer ]

Den forbryterløse forbrytelsen (Norwegian)

Mine damer og herrer!

I 1990 mottok min kjære kollega og landsmann Olav Anton Thommessen den samme ærerike prisen som jeg nå, takknemlig og ydmyk, har kommet hit for å motta.

Etter sin takketale ble Thommessen kanskje av mange oppfattet som en dommedagsprofet som helte malurt i seiersbegeret i en tid da tyranniet i øst endelig løste seg opp av seg selv, og veien til frihet og demokrati syntes jevn som et stuegulv, brolagt med et fritt marked og dertil hørende frie ytringer. Mye vann har rent ut i havet siden den gang, og det kan være på sin plass å ta et lite tilbakeblikk på hva han hadde på hjertet da, og hvordan facit ser ut så langt.

Jeg tillater meg å sitere fra hans tale for 8 år siden: "Hvis "triumfalistene" får sine drømmer oppfylt vil Øst-Europa bli forvandlet til nok et marked der det vellykkede vil bli målt i kroner og øre. Kunstnerne, som har vært så avgjørende i demokratiseringskampen, vil bli forflyttet til samfunnets marginer og oppnå den samme uvesentlige status som i vest. Lønnsomhet vil bli det kriterium som legges til grunn for kvalitet. (....) Folk som mestrer kunsten å selge seg selv, vil etterhvert erstatte kunstneren."

Utviklingen siden den tid har selvsagt vært forskjellig fra land til land, men bruker man Russland som eksempel, viser det seg at Thommessen var altfor forsiktig i sine advarsler. I et av historiens mest makabre tilfeller av skjebnens ironi har man realisert nettopp det vrengebildet av det kapitalistiske Vesten som Sovjetregimet skremte sine undersåtter med: et kynisk samfunn der noen få selvnytende kapitalister velter seg i rikdom mens resten av befolkningen lever i ytterste fattigdom. Et samfunn der ærlig arbeid og sparing ikke lønner seg, der spekulasjon og kriminalitet er den sikreste veien til velferd. Og de unge tar signalene fort. Norsk Telegrambyrå meldte for en tid siden om en meningsmåling blant unge i en russisk by. 25 prosent av jentene drømmer om en framtid som prostituert, mens 27 prosent av guttene kan tenke seg en karriere som kriminelle. 5 prosent ville bli leiemordere.

I dette store, bokelskende landet mister Pusjkin fotfeste til fordel for Playboy, mens den unike russiske musikktradisjonen sliter i skyggen av popindustriens velsmurte propagandamaskin. Vesten har gitt Russland stener for brød, og Russland sluker dem begjærlig.

Den unge, framgangsrike forfatteren Viktor Pelevin sier i et intervju noe vi alle bør legge oss på minnet: "Problemet med dagens (russiske) samfunn er at omfanget av djevelskap ikke er mindre enn før, men det finnes ingen direkte årsak til det som man før kunne peke på, og forklare "det onde"."

En forbrytelse uten forbrytere, med andre ord. For å nøste videre i denne kriminalgåten skal vi bevege oss til vår egen del av verden, til det hjemmehyggelige Norden. Hvordan står det til her?

Kommersialismens diktatur

I 1995 opprettet Norsk Kulturråd en spesialpris som gikk til Norsk Forum for Ytringsfrihet. Prisen ble overrakt av forleggeren William Nygaard, kjent over hele verden etter at han ble skutt i sin egen hage i oktober 1993, som et resultat av den iranske dødsdommen over Salman Rushdie og alle som bidrar til utbredelsen av hans roman "Sataniske vers". Det er tankevekkende at et menneske som har følt despotiets virkemidler på kroppen i ordets aller bokstaveligste forstand, brukte mesteparten av sin tale til å advare mot et ganske annet tyranni, som vi har rundt oss i vår egen hverdag, men som det kanskje ikke er like lett å legge merke til.

La oss høre hva han sier om bokbransjen: "Et omhegnet prinsipp har vært "the free flow of books". Den frie flyt av tanke og idé. Det kan virke som selvfølgelige faneparagrafer når de formuleres. Men så enkelt er det ikke. I vår del av verden har først og fremst den økonomiske liberalisme og vår egen selvsensur, ja den konforme og disiplinerte tanketomhet, etterhvert blitt den største trussel mot den frie ytring."

Så til musikken:
Erik Hillestad, direktør i Kirkelig Kulturverksted, et økonomisk vellykket, om ikke styrtrikt norsk plateselskap, satte ifjor igang en svært interessant kulturdebatt i norsk presse. I en artikkel i Aftenposten uttalte han bl.a.:

"Det foreligger idag et mer eller mindre kamuflert diktat om salgbarhet for å være kvalifisert til offentlig fremførelse for et forum av noen størrelse i Norge. Mye tyder på at vi nærmer oss et kommersialismens diktatur."

Hillestad og Nygaard er verken venstrerabulister eller verdensfjerne bohemer som kommer med bitre oppgulp fra sitt elfenbenstårn. De navigerer i sine respektive markeder og står midt i en avveining mellom børs og katedral, mellom salgbart og viktig. Og de navigerer riktig godt. Allikevel advarer de i så sterke ordelag mot uhyrene som lurer i dette farvannet, når det lille ordet "ansvar" forsvinner ut av budsjettene.

Til og med en journalist i medieråtassen Verdens Gang, Yngve Kvistad, brukte for noen få dager siden uttrykkene "Goebblesifiseringen av kulturlivet" og "komplott mot ytringsfriheten - inklusive kunstnernes". Hans skyteskive var ikke en undertrykkende totalitær stat, men markeds- og mediaavdelingene innen blant annet film- og musikkindustrien.

Markedsliberalisme + frihet = sant?

Disse tre aktørene peker fra hvert sitt ståsted innen kulturlivet i samme retning: Det tilsynelatende selvsagte korrelasjon mellom fullstendig markedsfrihet og fullstendig ytringsfrihet begynner å slå alvorlige sprekker.

Likhetstegnet mellom markedsliberalisme og frihet må være dette århundrets mest vellykkede propagandabløff. Spør henne om hun føler seg fri, den thailandske jenta som får etpar kroner for å bruke opp nok en ettermiddag og kveld av sin ungdom sittende bøyd over broderiene, fordi en skandinavisk klesgigant har presset hennes lønn ned til en brøkdel av landets lovbestemte minstelønn. For henne er Adam Smiths "usynlige hånd" en jernklo som frarøver henne ungdommen. Friheten er ingen frihet dersom vi stjeler den fra andre.

Men nå skal man ikke være urettferdig mot Adam Smith og hans usynlige hånd. Allerede for 200 år siden forutså han fallgruvene som ligger innebygget i de markedskreftene han var en så ivrig talsmann for. I sitt hovedverk "An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations" advarer han blant annet mot private monopoldannelser. Det er ikke sikkert at Smith ville ha bifalt at en sveitsisk bank kontrollerer verdier som overstiger Storbritannias brutto nasjonalprodukt, eller at ett menneske har økonomisk kontroll over brorparten av britisk presse.

Det private initiativ og loven om tilbud og etterspørsel er noe nær en naturkraft, den kan ikke utryddes av partidekreter eller femårsplaner. Det gjennomregulerte samfunn, der det er likegyldig om man yter noe eller ikke, er passiviserende, slik vi har sett det i Sovjettidens kvelende stagnasjon.

Men en naturkraft kan være både nyttig og skadelig. Ilden gir varme, men jeg kjenner ingen som gjør opp bål midt på stuegulvet, slik Russlands politikere har gjort i sin iver etter å være mer kapitalistiske enn Vesten.

Newspeak

Straks Stalin kom til makten i Sovjet-Unionen slo han ned på "borgerlig-individualistisk formalisme". Hitler startet noen år senere å utrydde det han kalte "Entartete Kunst". Abstrakte, surrealistiske og kubistiske malerier ble brent, atonal musikk ble forbudt i konsertsalene. Opphavsmennene ble sett på som folkets fiender og kastet i fangeleire.

Hvorfor gjorde makthaverne det, også når kunsten ikke var eksplisitt politisk rettet mot regimet? Fordi kunst som peker utenfor konvensjonene holder sinnet smidig og våkent, det sier: "Hei, ting behøver ikke nødvendigvis være slik du tror de er!" Og slike meldinger er ikke tyranner særlig glad i.

Ett av maktredskapene i skrekksamfunnet George Orwell skildret i sin roman "1984" var språkkonstruksjonen "Newspeak", en form for engelsk så begrenset og endimensjonal at det i praksis var umulig å tenke seg en samfunnsorden annerledes enn den eksisterende. Kulturelle utgaver av Newspeak finner vi selvsagt i Stalin- og Hitlertidens sosialrealistiske glansbildeverden, men reklamefilmens og de mest kommersialiserte popvideoenes gjennomshamponerte vellykkethet har det samme paralyserende budskap: alt er vel, du trenger ikke bekymre deg, du trenger ikke se etter andre løsninger enn den vi serverer deg.

Bytter man ut stalinistenes honnørord "massene" med nyliberalistenes betegnelse på nøyaktig det samme, nemlig "markedet", ser man forbløffende paralleller mellom det ytterste venstre og det ytterste høyre: Verdi har bare det som massene/markedet kan forstå og nyte umiddelbart. Det andre forsvinner fra offentligheten, i det ene tilfellet fordi det er forbudt, i det andre fordi det ikke lønner seg.

Det er selvsagt noen åpenbare forskjeller: I det klassisk totalitære samfunn er forvisningen en bevisst handling, og det skjer på en grov og voldelig måte: Bøkene blir brent, maleren blir sendt i fangeleir. Det er lett å peke på en ond handling og en ond hensikt.

I et markedsliberalistisk samfunn er det vanskeligere å se skurken, det finnes som regel ikke en gang en ond hensikt: Det er ingen som direkte ønsker at et krevende musikkverk eller en vanskelig roman skal holdes borte fra publikum. Man bare trekker på skuldrene og sier at det beklageligvis ikke er regnskapssvarende å ha dem der. Kunstneren lider ingen som helst overlast, og kan i våre land til og med holde seg nødtørftig i live på stipend.

Men det kulturelle resultatet er det samme: romanen eller CDen forsvinner fra butikkhylla, enten det er kommunistpartiet eller en økonomisjef som bestemmer det: Publikum blir avskåret fra informasjon, og det kulturelle mangfold blir til enfold. Det som blir stående igjen i hyllene er de enkle svarene og de ferdigtygde konklusjonene.

Fortvil ikke!

Derfor er det så gledelig at stadig flere ser at når lønnsomheten av og til kommer i konflikt med grunnleggende etiske eller kunstneriske prinsipper, må lønnsomheten vike. Og jeg må understreke at det ikke er snakk om en kamp mellom høyreside og venstreside. Frontlinja går tvers igjennom alle partier. På høyresida finner vi som det kulturelle mangfolds våpendragere den verdikonservative eller verdiliberale politiker som anerkjenner at kunsten har en egenverdi og at kulturpolitikken, slik som utdanningspolitikken og miljøpolitikken, må heves over markedskreftenes vilkårlighet. På venstresida har vi de som tolker likhetsidealet slik at de brede lag av folket skal kunne ta del i kunnskap og kunstopplevelser som tidligere bare var forbeholdt det økonomiske toppsjiktet.

I dette bildet kommer Nordisk Råds Musikkpris og Litteraturpris inn som en motvekt til bestselgerhysteriet og listetyranniet.

Dersom dere politikere fortsetter å beholde ansvaret for å opprettholde det kunstneriske artsmangfoldet i vår nordiske kulturbiotop, så skal vi kunstnere gjøre vårt for å lage skogen til et spennende sted å være.

Takk for prisen!